20/11-08
Praia, Santiago
Kl. 18.00
Vi var på vei fra ørkenøya Boa Vista, til det spennende vulkanriket Fogo. Denne øya har kun én strand og er en passivaktiv vulkan som hadde sitt siste utbrudd ett år etter OL på Lillehammer. Plutselig så vi silhuetten av noe enormt over horisonten – der var øya – og vi var fremdeles to nautiske mil unna. Harald, Emil og Håkon speidet etter toppen, de skulle ta fottøyet fatt på en tur som ville koste dem tre dager av deres liv. Fokuset lå på å ha med litt mer enn nok vann. Ole hadde middagsvakt i det solen begynte å gå ned, og vi hadde tenkt å legge oss bi for å dra inn og ankre opp i dagslys i det vinden snudde. Audun Autopilot ble noe forført av den nye vindretningen og styrte oss dermed slik at vi fikk storseilet bakk. Bommen hang på preventeren, vi var i ferd med å rette oss opp igjen manuelt og skulle akkurat til å sette i gang motoren, da det sa knekk – plutselig hadde vi to bommer. Noe overrasket fikk vi bomdelene ned og bandt dem fast til dekket, før vi pustet ut og satte oss til å spise middag. Etter dette satte vi opp en nødrigg og bestemte oss for å sette seil mot Praia på Santiago, da hovedstaden antagelig var et bedre sted for reperasjoner. Slike uhell er alltid litt ekkelt. Det hadde ikke blåst spesielt mye, kanskje styrke fire, men senere fant vi ut at bommen var uttørket, antagelig blant annet på grunn av sprekker og mye sol. Det hadde nok bare vært et tidsspørsmål om når det skulle skje, så det var bra det skjedde i såpass kontrollert farvann, og ikke midt ute på Atlanteren i sterkere vind.
Nå har vi ligget i Praia i fire/fem dager og forberedt vår fine frøken for overfart – Atlanterhavet skal beseires. Vi har blant annet pusset og lakket masten, pusset og malt skutesida, børstet propellen fri for sjøgress (eller "spinache", som vår tyske nabo kaller det). Vi har pusset og lakket det øverste bordet på skutesida, montert to solcellepanel, halvfikset watermakeren og holder på å reparere vår brukne stolthet (altså bommen). Da er det kjekt å ha en ingeniørmaskinist. Og da er det fint å ha Øystein Thorsen ombord. han kom en sen kveld med sekken full av solcellepanel, snus, HD-kamera og generell know-how. Øystein ble satt rett i arbeid, og fint er det, for akkurat nå fremstår Ejdern som en arbeidsleir. Det er ikke så rart, vårt fremtidige legg tatt i betraktning. Når det er sagt har de fire veteranene allerede hatt et legg som er nesten like langt, men det er noe høytidelig med det å skulle krysse over til Sør-Amerika og følge i Herr Darwin sine sjøspor. Vi er alle spente og gleder oss masse. Avreisedagen er satt til søndag, senest mandag, bommen trenger nemlig et par dager på å hvile seg etter å ha blitt kjerneboret og penetrert med tre armeringsjern, rundt støtter vi opp med 20 x 1,40 meter lange trestokker som vi fester med skruer og epoxy. Alt skal bli tipp-topp!
22/11-08
Praia, Santiago
Kl. 06.00
OK. Vi håper det var en brullypsfest vi var innom, men mer om det senere. Det som er interessant med å være så nærme ekvator er at de har smilemåne her. Det vil si at nå månen er "ne", eller altså, begynte på nytt, så begynner den nedenifra, slik at den utgjør et smil (tenk på en smiley, bare uten de prikkene som symobliserer øynene). I Norge ser vi månen fra siden, enten fra høyre eller venstre – husker ikke helt... Men, poenget er uansett at i kveld så har månen altså hatt et smil. Og vi lurer på om det kan være årsaken til at den lokale musikken er så lystig. Det kan godt være tilfelle. Men så kommer vi til å tenke på at månen og solen beveger seg i forhold til hverandre, og at hvis de har en smilemåne, så må de også ha en surmåne. Den type musikk har vi aldri hørt fra disse kanter, moll-musikk er det oss nordboere som driver med.
Vi har en nabobåt som er et dansk skoleskip, den består av tre lærere (Line, Anders og Pelle) og tre elever (Amanda, Ruth og Josef). Deres båt er cirka 70 år, det ler vi av, vi er jo 114, og sånn sett mye eldre. Men vi har fått et godt forhold til våre kjære, danske naboer, og natt til i dag, altså lørdag, så fylte Ruth 16 år. Derfor dro vi ut og feiret. Først var vi, de tre elevene og deres lærerinne Line, ute og spiste med hele Ejdernmannskapet (de andre to ansvarlige måtte passe båten deres, "Silvermoon", fordi de alltid har minst en som skal være der). Deretter; utested (techno, der vi nordboere danser med skuldrene), burdagssangdansing til en låt som varte i minst syv minutter (det er leeeenge å danse til den samme melodien, bare i forskjellige varianter), grunnet bursdagen spanderte utestedet en helflaske whiskey på selskapet vårt (selv om bursdagsbarnet kun ble 16 år). Ejdern tok ærbødigst på seg oppdraget med å skulle drikke opp innholdet, da elevene ikke har lov til å nyte alkohol, og lærerinnen ikke kan la seg påvirke. De dro hjem, vi dro videre som vi altså håper var en bryllupsfest, det kunne minne om det. Der var alt helt annerledes: alle lokale kan samba og salsa, og derfor måtte vi her danse mest med våre hofter for å passe inn, i motsetning til skulderdansing, som vi technoeuropeere er så vant med. Alt ble plutselig så veldig mye vanskeligere, og muskelen over kneet fikk kjørt seg godt. Uvant dansemuskelbruk. En annen ting var at det var ekstremt mye varmere på dette fire stjernershotellet enn på den avkjølte discoen i kjelleren. Vi har ikke svettet så mye siden gymmen i ungdomsskolen. Annet; Ikke mist drikkekortet! (man samler opp det man fortærer i løpet av en kveld på et kort, og betaler når man går.) Hoftedansing er forøvrig veldig sensuelt. Det ser faktisk ut som om de dansende har et hett forspill på dansegulvet. Det rare er at når sangen er ferdig så går de dansende plutselig hvert til sitt, som om ingenting har skjedd. Og sånt sitter man og ser på. Rart. Men det var to-tre tilfeller der Ejdern satte i gang dansegulvet når det var tomt, og plutselig endte hele selskapet opp med å danse sambajenka gjennom det store lokalet. Et flott syn med 150 personer i én, hurtig rekke, med oss hvite folk midt oppi det hele. Det forunderlige var at selv om "bryllupsselskapet" hadde holdt på veldig mye lengre før vi kom på besøk, så var det vi som endte opp med å sjangle mest. Faktisk så vi ingen lokale som sjanglet i det heletatt. Hadde settingen vært i Norge, ville jo alt vært snudd på hodet. Altså, oppsummert, vi har hatt en ekstremt artig kveld! En finfin avslutning på vårt kappverdianske opphold, og en fullverdig, om noe sen, velkomstfest for Øystein.
På søndag klokken 21.00 setter vi seil mot Fernando de Noronha, og vil være off-line i kanskje opptil fire uker. Ønsk oss lykke til! Vi gleder oss til å fortelle mer om våre opplevelser på den andre siden.
Auf wiedersehen fra Ejdern
_
_
Klasserommet.
_
_
Øystein er på plass!
_
Watermakerreparering. Eller forsøk på.
_
_
Cafe Sofia. Byens internettcafe.
_
_
_
_
_
Et sinnsykt svell her.
Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder... (Pelle fra Silvermoon spiller opp)
Anders, skipper på Silvermoon.
Nesa til Ole, Ruth, Pelle, Line og Anders.
_
_
Bare litt av vannlageret .
Vi ble invitert på boller.
Jon-Håkon og Pelle.
Skoleskipet Silvermoon.
Jon-Håkon fikser rekka. Det eneste som ble skadet da bommen brakk.
Bombyggesett.
Øystein tegner storyboard til en musikkvideo.
_
Byens kino.
_
Sconesbaking.
Vi fyller opp.
_
Øystein mekker døgnet rundt.
_
Ole gjør strøjobb for den Kapp Verdianske mafiaen.
_
Bomspjelker.