Har du dusja i dag? Ikke det? Hva med i går da? Vi har ikke dusja på en sivilisert måte siden Håkons hotellrom i Santa Maria den 9. november. Det er rart hvordan man etterhvert kan føle seg ren etter å ha blitt vant til å vaske seg med salt og dårlig skummende såpe. Vannet fisker vi enkelt opp med bøtte fra havet, og det interessante er at vann viser seg faktisk å være det eneste vi klarer å lure ut av dette våte element. Fisken glimrer nemlig med sitt fravær, uansett hvilken fart vi holder, hvilken tid på døgnet det er og uansett hvilket agn vi prøver oss med.
Etter tolv dager til havs begynner vi å nærme oss ekvator, men ikke med stormskritt, dessverre. Eller, "stormskrittene" er jo egentlig ganske greie å unngå, men vi savner altså en slags toppfart. Stillebeltet har omslynget oss, uten noe særlig vind i det hele tatt. De siste dagene har vi kun gjort rundt 60-70 nautiske mil. For de av dere som ikke har peiling på seiling kan vi røpe at dette ikke er veldig imponerende. Stillebeltet er kallenavnet på et forferdelig vindforfjamset område som beveger seg som en pendel mellom nord og sør i Atlanterhavet. Området kjennetegnes av såkalte "squalls" og vinder som konstant skifter retning. "Squalls" er plutselige værskift, gjerne med masse vind og høljende regn. Heldigvis har vi ikke opplevd så mange av disse ennå (vi hadde faktisk vår første i dag. "Hurra!"), men den humørsyke vinden har vi jammen blitt godt kjent med. Rundt klokken 24.00 har den sagt god natt, og den har ikke stått opp igjen før sola har vekket den rundt klokken 09.00. Vi regner med å være ute av dette beltet om noen dager.
Når man krysser ekvator for første gang er det vanlig at man gjennomgår en seremoni i form av en dåp. Dåpen utføres gjerne av de av mannskapet som tidligere har krysset. Dessverre (?) har ingen av oss krysset ekvator med båt tidligere, så vi aner ikke hva dåpen inneholder eller -bærer. Men, Emil har gledelig nok satt seg selv på saken og er snart ferdig med en høytidelig dåpsproklamasjon. Han skal samtidig samle vann fra den nordlige halvkule som, sammen med vann fra den sørlige halvkule, også skal brukes under prosessen. Vi gleder oss!
Noe annet som er verdt å nevne er opplevelsen av å være midt ute på Atlanterhavet. Sært å være ute i en forholdsvis liten båt MIDT mellom to gigantiske kontinenter. Egentlig ikke så mye mer å nevne her, bortsett fra at det er rart. Følelsen kommer etterpå.
Vi er delt inn i tre lag av to personer og går vakter på fire timer av gangen. Det vil altså si åtte herlige timer med fri (dersom man ikke har middagsvakt, da. Middagsvakten går som vanlig over fire dager). Søppelet vårt klipper vi opp i små biter og stapper ned i tomme drikkevannsflasker á åtte liter. Morsomt å se hvor mye ræl som får plass i en "liten" flaske. Køyene varmes opp på dagtid og fremstår som særdeles klamme, og vårt saltinfiserte sengetøy nekter plent å tørke, uansett hvor mye vind i håret de får. Dagene går med til lesing, enkel trening, mannepreik og Øystein som filmer sin mockumentary om livet ombord på en gammel skøyte til havs. Den gleder vi oss masse til å se, og håper vi er kjente og kjære folkenavn når vi kommer hjem. Øystein skal nemlig prøve å få sendt resultatet på TV eller noen kontffilmfestivaler og lignende.
Nå har vi jo egentlig uttalt at dere ikke kom til å høre noe fra oss før vi kom frem, men vi ville bare si at vi har det kjempefint her ute! Humøret kommer og går litt med vinden, men er hovedsakelig kun på topp. Nå gleder vi oss til å ankomme Fernando de Noronha og drikke iskald cola! Hvis ikke vinden vil det annerledes...
Hugs and kisses from the Ejdernboys!
PS! Dere kan sende sms tiil oss via www.iridium.com Dessverre kan vi ikke svare på dem... Men det er veldig gøy å få!
