Vi følte at det var på tide å forlate Cienfuegos og sette kursen videre vestover. Det var allerede blitt 5. mai og vi hadde planer om å være i Havana 15. mai for å møte Johannes og Therese som skulle mønstre på for seilasen til New York. Vi hadde mye kyst å tilbakelegge og hadde lyst til å ankre opp noen forskjellige steder på veien. Etter et døgn i sjøen innimellom revet nord for Cayos de Dios og på bare fokka, sløret vi helt inn til Cayo Sal der vi droppet anker i 2-3 meter krystallklart vann. Det var nærmest en perfekt ankringsplass og vi tilbrakte hele dagen i fredfylt harmoni og fordrev tiden med lesing og snorkling. Det sistnevnte resulterte i at Håkon ikke kunne sitte på flere dager da han hadde snorklet naken i 2-3 timer uten å tenke på at hans Blenda-bleke bakende ikke ville tåle sola så godt. Emil likte seg også godt i vannet men ble litt paranoid av en stor barracuda som fulgte etter ham. Ethvert forsøk på få denne fisken til å forstå at dette rare vesenet som plasket rundt faktisk var mye større enn den selv mislykkes og den fortsatte å finnefølge Emil. Det kan være ganske skremmende å se silluetten av jegern sakte gli mot deg. Den fulgte etter ham helt til båten og ble faktisk liggende der å vente til han kom utti igjen. Heldigvis kom det ikke til håndgemeng.
Før sola gikk ned samme dag som vi ankom, heiste vi igjen seil og fortsatte vestover. Neste ankring var et døgns seiling unna og etter en forholdsvis treg, men meget behagelig seilas, ankret vi i Canal del Rosario mellom Cayo de Rosario og Cayo Cantiles. Vannet var dessverre ikke så klart og fint som ankringen dagen før, men solnedgangen var desto vakrere. Det var helt fantastisk å ligge på dekk og lese under lyset fra månen og en parafinlampe. Hvis noen av oss ikke hadde roen før, så fant vi nok den der ute i havgapet beskyttet av et brusende rev.
Seilasen dagen etter fortsatte i samme praktfulle ro, og en ren tilfredshet ved livet sank innover Ejdern. I 1-2 knops fart gled den gamle dama sakte fremover under en lysende fullmåne, mens Håkon og Emil tilbrakte kveldsvakta med hver sin cubanske sigar, en kaffekopp og pratet om det vi har opplevd på turen, livet etter turen og svunnen kjærlighet. Ved soloppgang fikk vi besøk av en familie av delfiner. Det var mange av dem og de pilte på kryss og tverrs foran baugen, så full fart nedover, så oppover. Lekende tett sammen. Det var tydelig at de liker nærhet. Ved solnedgang kom de tilbake. Vi blir aldri lei av å se på disse utrolig vakre og grasiøse skapningene. Det ser ut som de lever et godt liv.
En dag senere ankret vi opp ved Maria La Gorda, et lite dykkeresort nesten helt vest på Cuba. Igjen lå Ejdern og duppet i krystallklart vann med gode snorklemuligheter. På land stod palmene pituresk mot en knall blå himmel mens regnskyer i nord tårnet høyt og tegnet et like vakkert maleri. Det var virkelig rolig og stille. I halvannet døgn nøt vi kanskje klisjeen av karibisk paradis. Det er vanskelig å beskrive hvor deilig disse dagene for anker langs sørkysten av Cuba egentlig var.
Det var nå ikke lenge til vi skulle være i Havana og vi valgte derfor nok en gang dra opp ankeret og sette kursen vestover. Vi hadde håpet på å ri opp havet til Golfstrømmen, oppover fra Yucatan kanalen til Havana, men ikke fant vi strømmen og vinden fikk vi midt i trynet. Passaten blåser østlig det visste vi, men at den skulle blåse nordøst var da fordømt unødvendig. Vi stampet og stampet mot vind og bølger uten at det virket som vi kom noe fremover i riktig retning. Vi endte faktisk opp med å seile 460 nautiske mil mot de 270 som var den distansen vi skulle tilbakelegge. Hvor var Golfstrømmen? Vi begynte å lure på om det kom til å bli en fryktelig kald sommer i Norge. Tirsdag 12. mai kl 17 passerte vi vårt vestligste punkt på denne langturen. Lenger vest enn 85 grader 36 minutter kom vi altså ikke denne gang. Anledningen ble feiret med boller bakt av navigatøren. Vi hadde nå virkelig startet hjemreisen. Det virket som om hjemturen kunne bli slitsom hvis vi skulle fortsatte å stampe hele veien hjem...
Kvelden 15. mai blåste det sterkt fra øst og da det mørknet lurte vi på hvordan dette kom til å utvikle seg. Vi kalte derfor opp et passerende tankship på VHFen for å få en oppdatert værmelding. Da ordene "Tropical Storm Warning" spraket over høytaleren ble det helt stille i båten. Det var et tropisk stormsenter ca. 200 nautiske mil nordnordøst for oss som beveget seg mot sørvest i en fart av 15-20 knop. Den ville nok ikke treffe oss, men vi tok ingen sjanser og revet ned til 3. rev, noe vi gjorde for første gang siden nødriggen etter at bommen knakk ved Fogo. Alt ble surret og frivakta la seg for å få hvile før det hele braket løs. Bølgene var ganske store og vi stampet hardt mot dem. Den gamle dama liker ikke sånt. Etter noen timer, lettere anspent, løsnet det litt da vi fikk snakket med et nytt skip som sa at stormen ville passere bak og at vi ville være trygge. Det blåste likevel godt og heldigvis minket vinden utover morgenkvisten. Etter nok en omgang med stamping seilte vi inn i Marina Hemingway der vi etter standard cubansk prosedyre ble bordet av den vanlige forsamlingen av myndighetspersoner og hunder. Det tok sin tid, men vi var endelig fremme i Havana og vi var klare for å gjøre byen uttrygg for andre gang.
Kompe!
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...
Male bonding.
_
Jeskla væmt.
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
3 rev!
_
_
_