Den 31. juli, etter en ikke så kvalitativ, men utrolig kvantitativ baguett på Peters sports cafe, tok vi igjen fatt på havet. Denne gangen hadde vi nok en gang Øystein og Kari på mannskapslista. Vaktlagene var allerede definert, og vaktidene fordelt. Jon-Håkon og Øystein var først ut, og deretter fulgte Emil og Håkon, etterfulgt av Kari og Ole. Vi begynner å få gode vaktrutiner. Det nærmest går av seg selv. Kl 23:50 stikker Emil hode inn i stikkøya lengst akter og sier. "Hei du.Beklagæ at e vekkæ dæ ettæ bære 4 timæs søvn, men va det ikkje sånn at vi skulle bli vekka av Ole og Kari? Da rimæ det Dårlig å vekke de nå?" Innholdet i stikkøya gnir søvnen ut av øynene. "Ja når du nevner det så har e logge våken ein stund å tenkt litt på det der, men blei så trøtt av det at e søvna. Men det virker logisk så e må vel komme mæ på vakt igjen, Har du vekka Øystein?". Moralen er selvfølgelig at tar man for lett på ting, må man betale med for eksempel dobbel vakt.
Nok om det vil vel mange si. Vi hadde dårlig tid. Planen var hjemkomstfest den 22. august. 1950 nm unna. Tida & veien med andre ord. Vi bestemte derfor å sette kursen rett mot Caledonienkanalen. Dersom vi klarte å nå Skottland uten stopp, ville det bli vårt nest lengste sammenhengende havstrekk.1450 nm.
Etter en uke med finfin seilvind, ble det seg slik at kalenderen disket opp med en dato som het 8.august. Denne 8. august var nøyaktig 1 år etter avreise Gjeving og Lyngør. Festkomiteen hadde vært i arbeid i flere dager allerede, og musikere var leid inn. Dagen startet med hatteproduksjon. Ingen fest uten ukritisk bruk av hodeplagg. Emil lagde til Øystein, Øystein til Ole, Ole til Håkon, Håkon til Jon-Håkon, Jon-Håkon til Kari, Kari til Emil. Ventetiden frem mot selve aftenen ble lang som julaften, og Jon-Håkon brukte blant annet tiden på å gi gulv og cockpit en skikkelig bursdagsrengjøring. Forøvrig en jobb de alle tre hadde gledet seg enormt til.
Kvelden kom, og vi hadde pyntet med alle gjesteflaggene fra landene vi hadde vært innom. Kari strøyk elegant i eksamen da hun skulle fortelle hvilke flagg som hørte til hvilke land. Dette til tross for at de hang i rekkefølge. Videre på programmet sto det blant annet miming av filmer, og Klarsynte Kari spådde de andre inn i fremtiden akkompagnert av nytelsessmatting som følge av Oles utsøkte scones. (boller med masse smør og sukker). Kvelden toppet seg da Øystein fremførte urpremiære for sin siste og eneste hit til stor begeistring for alle fremøtte. Singasongwriter Håkon Christian Gåre som var leid inn for anledningen, underholdt ut i de sene nattetimer og stemningen sto i taket.
Etterhvert som vi nærmet oss Irland ble det stadig mere regn og mindre vind. temeraturen sank betraktelig, og det meste var en periode vått. En dag kom Jon-Håkon på at han viste om litt norsk furuved som var stuet bort undet sofaen. Merkelig nok var den fortsatt brennbar, og det ble en gledelig overaskelse for de to heldige grisene som kunne ta badstu før vakt.
Da vi var innenfor rekkevidde av 50 nautiske mil til land ble det et gledelig gjenhør med "This is Malin head Slyan head Dunnegall bay Coastgard" som ønsket oss velkommen til Irland med gale force 8, eller stiv kuling som det heter på norsk. Ettersom det var vindstille regnet vi ut, at om vi startet motor med gjennomsnittsfart 4 knop ville vi være inne i fjorden før det værste ville treffe oss, og vi fikk rett.
To be continiued.
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
Mimelek.
_
_
_
Inne er varmest.
_
_
_
_
_
_
_
Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...
_
_
_
_
_
_
1. år på havet!
_
_
_
_
_
Mimelek.
Skeeeeeptisk.
_
_
Scones.
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_