Slik oppsummeres Peterhead. Lett. Og det er veldig fristende å ikke skrive noe mer, men da dette var vårt siste seilstopp i verdens største land, nemlig utlandet, blir vi nesten nødt å fortelle litt mer; Peterhead har en helt ålreit marina rett ved en stygg industrihavn. Det blåser mye i Peterhead. Gresset er grønt. Kari dro hjem.

Det var vel det.

Vi hadde tenkt å reise til Aberdeen for å dra på kino. Det virket som en fin by, men da vi kom oss litt sent av gårde rakk vi ikke siste kino. Dessuten var den utsolgt. I tillegg fant vi ut at mannen på ungdomskafeen hadde gitt oss feil klokkeslett når det gjaldt tidspunktet siste buss gikk tilbake. Vi hadde hørt klokken ett, siste buss gikk rundt klokken elleve. Det virket ikke som om mannen var en veldig trofast kollektivbruker, for han sa også feil billettpris. Jaja. Rundt tre mil sør for Peterhead ligger denne gamle byen vi fikk sett så altfor lite av. Vi fikk kun fire timer. Men vi rakk å spise en middag og få tips om en skikkelig kul bar som serverte superdigge cocktails. Vi rakk dessverre kun en drink. Men den var til gjengjeld veldig god. Heldigvis fant Øystein et fint sitat på et toalett: ”Time forks perpetually towards innumerably futures. In one of them I am your enemy.” –Borges

Tilbake i Peterhead ventet vi på en værluke. Den virket aldri å komme. Vi trippet utålmodig med fingre, føtter og tær. To dager senere enn ”siste frist” satte vi ut i noe som kunne bli ille, men det var de beste værprognosene vi kunne få på en stund. Selveste Nordsjøen var ikke særlig fristende. Det hjalp ikke heller veldig på nervene da det natt til avreisedagen kom inn en to år gammel, norsk plastbåt av-noe-slag som hadde mistet masta og måtte kutte tau til alle seilene. De hadde nettopp startet sin tur, vi skulle til å avslutte vår. Livet går videre... Uansett. De hadde tenkt å være ute i tre-fire måneder og hadde Karibien som mål. Men nå måtte de se det an. Lokalt TV kom og intervjuet dem om deres strabasiøse overfart, og de fikk masse hjelp fra lokalbefolkningen. Det var hyggelig å se. Da var det i hvert fall noe som fantes i Peterhead. Vi sa at de nå var blitt kjendiser. De lo. De sa at vi var kjendiser vi også, de hadde lest om oss. Det var noe bittersøtt over å høre det. Artikkelen og opplevelsene de refererte til hadde vi jo hatt for 10 måneder siden. Den handlet om noen karer på en gammel trebåt som nesten nettopp hadde startet sitt eventyr. Det var like før vi skulle krysse Atlanterhavet for første gang. Nå handlet det om samme båt, men med noen litt andre karer. På vei hjem.

_

_

_

_

_

_

_

Aberdeen.

Fin bar.