Etter at Lyngørstafetten var fraværende forrige sommer tok Lyngør Grunneierforening ansvar og lørdag 29. juli kunne igjen lag i alle aldre fra Lyngør, Askerøya og andre øyer og skjær konkurrere om ære og berømmelse. Mannskapet på Ejdern kunne selvfølgelig ikke la denne muligheten til litt profilering gå fra seg og meldte derfor på laget ”Losskøyta Ejdern fra 1894 trenger sponsorer til jordomseiling”. Laget bestod av langturmannskapet (Jon-Håkon, Ole, Harald, Håkon og Emil) samt noen av vennene våre som hadde kommet for vår avskjedsfest (Lenka, Berit og Anne). I tillegg hadde laget et stort støtteapparat bestående blant annet av Einar (foto) , Jeff (foto) og Eirik (tolk), samt et utall vakre jenter på dekket til Ejdern (moralsk støtte). Laget var noe redusert etter deltagelse på singer/songwriter festivalen Lovepond i hagen til Familien Hageli kvelden før, men var likevel ved friskt mot.
Mens det gikk mot start av Lyngørstafetten og første heat begynte det å samle seg et stort antall båter i sundet, og Ejdern ankret opp ikke langt fra startområdet. Det var i femte heat det skulle skje, og den enkelte fant sin startplass.
Det var Anne som startet og svømte inn som nummer fire på Doktorbrygga. Håkon sprintet avgårde opp trappene, men måtte gi tapt for en mann med lange bein. I putten satt Jon-Håkon og ventet. Da turen var kommet til Lenka var avstanden til de fremste lagene stor. ”Losskøyta Ejdern fra 1894 trenger sponsorer til jordomseiling” lå ikke godt an. Vekslinga på Markussenbrygga gikk bra og Berit løp sprintetappen som et uvær. Ole ville ikke gjenta en velt men rodde likevel så det fosset om baugen på pioneeren. Harald løp på det han kunne over Holmen til Odden og kom farende anpusten og svett til siste veksling. Avstanden til de foran var halve sundet da Emil stupte uti. Likevel gikk ”Losskøyta Ejdern fra 1894 trenger sponsorer til jordomseiling” i mål bare noen meter bak de to andre lagene i heatet. Hadde navigatøren husket å ta hensyn til strømmen i sundet kunne kanskje resultatet blitt anderledes…
Etter at laget hadde vært i ilden samlet alle seg ute på Ejdern der det både ble mang en trøstepils og mye bading. Timene gikk og tilslutt var det nesten bare Ejdern som fortsatt lå for anker.
Tross det fengende lagnavnet ble det ikke noen sponsorer den dagen. Det gjorde ingenting, for dagen hadde vært en av de beste denne sommern, og alle var ganske fornøyde og gledet seg til det store kalaset dagen etter.
