Vi forlot Fort Augustus grytidlig lørdag morgen og gled videre langs kanalen, først kom vi til Loch Oich en smal sjø, men fin. Midt på Loch Oich gjorde vi landfall for å utforske et lokalt slottshotell, Glengarry Castle Hotell, som var spesielt for oss fordi vår venn Håkon Haugland har jobbet der tidligere, og vi hadde hørt mye om det. Når vi ankom og meldte at vi var venner av Håkon ble de så begesitret at vi fikk full servering med te, kaffe og engelske kaker, og betaling ville de ikke vite av. Kontrasten til gjestearbeiderdiscoet kvelden før var påfallende og et lite øyeblikk følte vi oss som britisk overklasse. Eller i hvert fall britisk øvre middelklasse.
Ejdern må alltid videre og vi kunne ikke dvele ved slottsidyllen for lenge. Vi kom så til Loch Lochy, som kanskje minnet litt om Loch Ness, men var litt mindre. Denne delen av kanalfarten var egentlig den der landskapet var vakrest og følelsen av å være i et skår gjennom landskapet var sterkest, i brytningen der Skottland for lenge siden kræsjet inn i England. Fjellene i området rundt denne dalen var visstnok opprinnelig av Himalayanære dimensjoner, men det skotske været har gjennom årtusnene vært så begredelig at fjellene har erodert ned til å bli ganske lave, men fortsatt vakre.
Enden på Turen het Banavie og lå på oversiden av Fort William, rett ovenfor de siste slusene ut mot havet. Der er det sju sluser på rappen som de kaller "Neptuns Staircase" og som en skotsk poet i følge et skilt hadde kalt "the greatest piece of art in Britain". Dem om det, besnærende var det i hvertfall. Vi dro inn til Fort William for å prøve å finne internett.
Vi har fått gjester; Ivana og Petr fra Tsjekkia.
_
_
_
Vi fikk ikke navnet hans, men han hilser til deg Håkon!
_
_
_
_
_
_
Ting er på stell.
_
_
_
_
_
Den skotske Croisetten.
_
_
Her jobbet altså Håkon (Haugland) i noen måneder, for 7 år siden.
_
_
_
_
_
_
Brød bakes best i kjortel.
Alan.
Watergaw.