Selvom mannskapet på Ejdern fortrinnsvis dyrker de maritime gleder, er heller ikke de alpine gleder å forakte. Når vi lå ved Fort William, lå vi også ved foten av Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, på 1344 meter. Nå er selvfølgelig ikke dette mye sammenlignet med de vakre topper i gamlelandet, men høyest er jo en verdi i seg selv, og hele mannskapet la ut for å nedlegge den skotske tinde.
Selvom stigningen ikke er ubetydlig, cirka 1200 meter, vil det vel være en overdrivelse å si at vi var alene på vei opp mot toppen. En jevn strøm av pensjonister og overvektige barn travet forbi oss og fikk oss til å tenke at vi som tross alt er i vår beste alder burde greie dette uten å syte. Men livet til sjøs er dårlig oppvarming for tindebestigning, og muskler og bein verket og smertet. Noe senere ble vi forbigått av en mann som bare hadde et bein, etter det holdt vi vår smerte for oss selv.
Vi hadde fint vær det meste av veien opp, men selve toppen lå inni en sky, der inne var det vått og kaldt (og lita kuling), så vi ble litt tufse. Tross all lidelsen kom vi opp til slutt - og da var det på tide å gå ned igjen. Alle var enig om at det hadde vært en fin tur, bortsett fra Jon Håkon som mente den hadde vært sånn midt på treet... med minus i parantes.
_
_
_
Ejdern til topps.
_
_
_
_
_
_
_
_